Frequently Asked Questions

Hvordan kan Gud eksistere når så mye ondskap eksisterer? Er Han ikke allgod, allvitende og allmektig?

Mange lider, får uhelbredelige sykdommer, barn blir drept, naturkatastrofer ødelegger folks liv osv tilsynelatende uten grunn. Mange klarer ikke å tro at Gud eksisterer, samtidig som denne type lidelse eksisterer. Det er dog viktig å legge til at ingenting av dette beviser at Gud ikke eksisterer, men det kan være vanskelig å forstå hvordan Gud kan tillate noe sånn, selv for en troende. Denne type spørsmål er full-ladet av følelser, men gir de grunn til å intellektuelt avvise Gud? Er det forsvarlig å sette seg selv i Guds posisjon på denne måten? Å si noe sånn som; Gud, hvorfor er du ikke slik jeg vil at du skal være? Å tro at man kjenner hva Guds tanker og muligheter vil være? Hevde at Gud er pliktig til å "ordne opp"? For man hevder jo at Gud kunne gjort ting annerledes?

Vitenskapsmenn har i det som kalles kaosteori oppdaget at enkelte makroskopiske systemer er usedvanlig sensitive. En sommerfugl flagrende på en gren i Vest-Afrika kan sette i gang krefter som til slutt vil kunne resultere i en orkan på andre siden av Atlanterhavet. Det er prinsipielt umulig for enhver som observerer sommerfuglens handling å forutsi et slikt resultat. Hendelser sender på lignende måte bølge-effekter som spres ut gjennom historien. Det kan f.eks. gå hundrevis av år før effekten av en hendelse gir et visst utslag. Vi er individer med begrenset tid, rom, intelligens og innsikt, men Gud har ingen slike begrensninger. Ondskap som tilsynelatende virker grunnløs for oss innenfor våre begrensede rammer kan være rettferdiggjort innenfor Guds bredere rammeverk.

Dersom Guds høyeste ønske er at flest mulig mennesker oppnår frivillig frelse ved å komme til himmelriket, så er det ikke nødvendigvis slik at flest mulig gjør det uten å ha opplevd motgang og sorg. Faktum er at i mange tilfeller så tillater vi lidelse i en persons liv for å frembringe noe godt, eller fordi vi har tilstrekkelige grunner for å tillate det. Enhver forelder kjenner til dette. Det kommer en tid når en forelder ikke lenger kan beskytte sitt barn fra hver eneste ting, og andre tider når disiplin må benyttes for å lære barnet å bli modent, ansvarlig, selvstendig, voksen. Andre ganger kan smerte og lidelse både være nødvendig og moralsk riktig for å til slutt oppnå et høyere gode. F.eks. leger som skjærer i folk som kommer til å slite med smerter etter operasjonen (eller det som verre er), men som forhåpentligvis blir helt friske til slutt. Eller kreftmedisin hvor det er en kost/nytte-vurdering. Gud kan tillate lidelse i våre liv av lignende årsaker - for å oppnå noe godt.
Det kan altså finnes lærdom i lidelse. Brent barn skyr som kjent ilden. Irenaeus argumenterte langs slike linjer. En form for dydsetisk tilnærming som gjør det mulig for mennesker å vokse og utvikle seg i karakter, visdom og dyd. Dette har i nyere tid blitt videreutviklet av John Hick. Faktisk er det ofte når vi lider som mest at vi lengter og søker etter trøst, håp og svar. Mange forandrer seg og sin livsstil radikalt etter slike hendelser. De opplever at det var vendepunktet i sitt liv - hvor de i ettertid setter mer pris på livet og meningen med det. Så Gud kan altså ha moralske tilstrekkelige grunner for å tillate lidelse i verden. Dersom også kompensasjonen man til slutt oppnår kan gjøre opp for lidelsene så synes heller ikke dette urimelig på noen måte.

Enkelte ateister peker gjerne på historier fra Bibelen og hevder at Gud er ond. F.eks. påstanden om at Gud ikke kunne ha utført en handling som f.eks. syndefloden i historien om Noas Ark. Det er dog viktig å bemerke at denne påstanden ikke falsifiserer (eller undergraver) noen av de 2 premissene i det moralske argument. Faktisk, så vidt en ateist mener at Gud gjorde noe moralsk galt i å kommandere flodbølgen som kun Noas familie overlevde, så bekrefter han premiss 2. Så hva er egentlig problemet? Problemet ser ut til å være at man tenker at dette er en motsetning til Guds natur. Hvordan kunne Han gjøre dette? Som det står i historien om Noa i første mosebok kapittel 6: "Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, for alt de ville og planla i sitt hjerte, var ondt, dagen lang." Gud hadde altså moralske tilstrekkelige grunner for sin handling, og vi snakker om den moralske lovgiver. Dersom Gud ser den moralske forakteligheten blandt mennesker, som pga deres ondskap aldri vil slippe inn i Hans rike, så har Han god grunn til å stanse den. For Gud visste også at fremtidige generasjoner ville lide under den samme skjebnen. Nabeel Qureshi påpeker et tilsvarende eksempel; "..the Old Testament violence God commanded occurred after 400 years of waiting.. affording the Amorites many generations to repent and change their ways before the Hebrews finally attacked." Et lignende poeng/dilemma eksemplifiserer Kenny Rogers i låten The Coward of the County.

Gjennom det moralske argument kan man vise at ondskap snarere demonstrerer Guds eksistens:

1. Dersom Gud ikke eksisterer, så eksisterer ikke objektive moralske verdier
2. Objektive moralske verdier eksisterer
3. Derfor eksisterer Gud

I tilfellet ondskap kan vi derfor si:

1. Dersom Gud ikke eksisterer, så eksisterer ikke objektive moralske verdier
2. Ondskap eksisterer
3. Derfor eksisterer objektive moralske verdier (noen ting er virkelig onde)
4. Derfor eksisterer Gud

Så det oppsiktsvekkende er altså at ondskap tvertimot kan demonstrere Guds eksistens i en dypere forstand. Sagt på en annen måte; uten Gud så opphører "det ondes problem" å være et koherent problem - siden ondskap da egentlig ikke eksisterer som et meningsfylt definert begrep.
Når Oxford og Cambridge akademiker C.S. Lewis innså dette skrev han følgende om hvordan hans eget ateistiske livssyn begynte å slå sprekker:

Min innvending mot Gud var at universet virket så ondt og urettferdig. Men hvordan hadde jeg fått denne ideen om rett og urett? Et menneske kaller ikke en linje kroket, hvis det ikke hadde forestilling om en rett linje. Hva var det egentlig jeg sammenlignet dette universet med da jeg kalte det urettferdig? Hvis alt sammen var dårlig og meningsløst fra ende til annen, hvordan kunne så jeg, som jo skulle være en del av det hele, oppdage at jeg reagerte så kraftig mot det?

Fra boken "Se det i øynene" (org. tittel Mere Christianity)

Det man egentlig gjør ved å si at Gud ikke kan eksistere som følge av ondskap er å sette seg i en bevisbyrde for å vise at det finnes en mulig og gjennomførbar verden som Gud kunne ha skapt, som innehar mindre lidelse, men hvor minst like mange oppnår frivillig frelse. Noe som er umulig for et menneske som ikke har Guds forutsetninger og rammeverk tilgjengelig. Det er mulig (lignende hva Leibniz mente) at vår verden er den beste utav alle mulige og gjennomførbare verdener Gud kunne skape. Hvis Gud f.eks. skaper vann slik at du bl.a kan drikke, så er det en god ting, men vannet som slukker tørsten din kan også ende livet ditt ved drukning. Flammen som varmer deg, kan også brenne deg o.l. Så, det er altså en mulighet for at det du er avhengig av for å leve også kan bli din verste fiende. Er det mulig å skape en verden der skip kan frakte varer, men ikke synke. Der sommerfugler og mennesker kan utvikles, men hvor mutasjoner, gendrift og annet ikke kan ende i kreft og ormer som kan bore seg inn i hjerner. I en slik verden ville det heller ikke utvikles empati, ydmykhet, barmhjertighet, ansvar og medfølelse, tapperhet osv. (å få i både pose og sekk er ikke alltid gjennomførbart). Det er også mulig at Gud kan ha skapt flere verdener, mens Alvin Plantinga påpeker muligheten for at en verden hvor Jesus måtte komme for å gi sitt liv som offergave for vår synd demonstrerer den største mulige kjærlighet, og er derfor den beste mulige verden (som vi lever i), til tross for at ondskap og lidelse kan få oss på motsatte tankebaner. Et så stort "gode" som Jesus realiserer oppveier da mulige verdener uten et slikt realisert "gode". Noe som skulle tilsi at i en verden hvor Jesus dør for våre synder, så må verden være full av synd. Uten kan ikke den største mulige kjærlighet demonstreres eller gjennomføres, og gitt en verden hvor frie individer synder, så er en verden med en slik kjærlighet den beste mulige. Dette poenget illustreres godt mot slutten i filmen The Shack (se klipp her).

Vil Gud tvinge noen inn i himmelen? Bibelen forteller at Gud skapte mennesket med fri vilje, og med fri vilje følger muligheten til å gjøre mot Guds vilje. Det er logisk umulig å tvinge noen til å fritt velge noe. Gud ønsket selvstendige, frie mennesker som ønsket å følge Ham av egen vilje, ikke "roboter" som fulgte ham fordi de var "programmert til det". Det hadde jo ikke vært noe poeng i at Gud skulle spørre "Elsker du meg?", hvorpå Han trakk i trådene og mennesket responderte "Ja Gud, vi elsker deg". Elsker man noen tillater man dem frihet. Gud elsker alle, og ønsker at alle skal motta frelse, men om man fritt velger å avvise Ham, på tross av Guds forsøk på å redde en, så står man også fritt til det. Selvstendighet og fri vilje gir også muligheten til å forme egen karakter. Vi er produkter av denne verden og ville ikke eksistert (på samme måte) i en annen verden. Hadde man f.eks hatt andre foreldre så hadde man vært en annen person. I 1. Mosebok sies det at Gud skapte mennesket i sitt bilde, og gav mennesket et forvalteransvar; "..være fruktbare og bli mange.. fylle jorden og legge den under dere.. råde over fiskene, fuglene og alle dyr.. mennesket innsatt i Edens hage for å dyrke og passe den..", og Gud så at det var godt. Sagt på en annen måte har vi altså fått evner som fornuft og en moralsk intuisjon og forståelse som setter oss istand til å kunne forvalte ting på en god måte. Et gode som gjør det mulig å utvise godhet, kjærlighet, omsorg, heltemot og andre dyder som gir mening og verdi til tilværelsen og i våre liv.

God created things which had free will. That means creatures which can go either wrong or right. Some people think they can imagine a creature which was free but had no possibility of going wrong; but I can't. If a thing is free to be good it is also free to be bad. And free will is what has made evil possible. Why, then, did God give them free will? Because free will, though it makes evil possible, is also the only thing that makes possible any love or goodness or joy worth having.

~ C.S. Lewis

Å være virkelig fri betyr å være moralsk ansvarlig

~ Gregory A. Boyd

Når djevelen fristet og lurte mennesket i Edens hage (som mulig er en billedlig fortelling eller blanding), så spiste mennesket utav fri vilje i visshet om at Gud forbød dem det, så det er mennesket selv som er skyldig her. Historien om Adam og Eva forteller at mennesket kun hadde denne ene fristelsen i begynnelsen; å ikke spise av treet til kunnskap om godt og ondt. For ved å gjøre det ville de falle bort fra Gud og "dø". Dette må være de maksimalt beste betingelsene man kan få dersom man i tillegg skal ha fri vilje. For uten muligheten til å gjøre mot Guds vilje så er ikke viljen lenger betydelig fri. Skulle Gud skapt noen som hadde muligheten til å ufeilbarlig velge det gode så ville det, i effekt, bety å skape en annen Gud (logisk umulig).
Da Adam og Eva likevel spiste av kunnskapens tre så gjemte de seg når Gud kalte på dem. De oppdaget plutselig at de var nakne. En helt ny verden av muligheter, bekymringer og fristelser åpenbarte seg for dem. De åpnet altså pandoras eske på sett og vis. Og dette gjorde de av fri vilje mot det eneste de ble fortalt å ikke gjøre. Alle deres etterkommere ville i ettertid kjenne på de samme tilbøyelighetene. Gud er altså ansvarlig for faktumet av fri vilje, mens mennesket er ansvarlig for forvaltningen av den. Det var mennesket som snudde ryggen til Gud i en selvisk handling. Et slags forsøk på å bli lik Gud selv for å oppnå kontroll og kunnskap på egenhånd. De brukte gavene som Gud gav dem til personlig vinning uten Guds tillatelse og veiledning. Istedenfor å velge Guds vei måtte de lære hva kunnskap om godt og ondt er i sin fulle grad gjennom erfaring, istedenfor gjennom Guds visdom.

Den allvitende og allmektige Gud defineres gjerne som det største tenkelige vesen eller det maksimalt største vesen. Vil dette si at Gud da kan gjøre alt? En gammel innvending mot Guds allmektighet er at Gud ikke kan skape en stein større enn Han kan løfte. Problemet med innvendingen er at den innebærer en selvmotsigelse. Ingen kan skape en stein større enn de kan løfte. Dette er en slags ordkløveri/ordspill som er logisk umulig. Andre eksempler er at det er logisk umulig å skape en rund firkant, en gift ungkar, eller få 2 + 2 til å bli 5. En rund firkant eksisterer simpelthen ikke i noen mulig verden. Gud kan altså ikke gjøre absolutt alt; slik som det logisk umulige. I bibelen står det flere steder at Gud ikke kan gjøre absolutt alt. F.eks sier bibelen at Gud ikke kan lyve (Hebreerne 6:18). Den sier også at Gud ikke kan bli fristet av det onde (Jakobs brev 1:13). Hvis Gud kunne gjøre det logisk umulige så blir det umulig å si noe fornuftig om hva Gud kan (og ikke kan) gjøre i det hele tatt. Da kan Gud brukes som "joker" i enhver sammenheng uten at man kommer noen vei. For Gud kan da både gjøre X, samtidig som Gud ikke kan gjøre X, som blir meningsløst. Gud vil også komme i konflikt med seg selv av typen; "Jeg både kan og kan ikke gjøre X". Man kan heller ikke på noe fornuftig vis avskrive logikk uten å bruke logikk.
Slike grunner rettferdiggjør derfor å definere allmektighet til å innebære at Gud bare kan gjøre det logisk mulige - fortrinnsvis det som kan aktualiseres eller realiseres (dvs er gjennomførbart). Det innebærer f.eks. at selv om det kanskje er logisk mulig rent teoretisk å se for seg tidsreiser, så kan det likevel være umulig å realisere eller gjennomføre det.

Ifht Guds forutseende egenskaper så finnes det en del ulike syn. Noen av de vanligste er 1) "Gud (som skaper av universet) eksisterer utenfor/utover universet - og opplever tiden som et evig nå." Eller 2) "Gud kjenner frie individers frie valg ikke fordi Gud er utenfor tiden, men fordi Gud ganske enkelt vet alle proposisjonelle sannheter (sannheter uttrykt i påstander), og vet derfor på forhånd hva hvert enkelt individ kommer til å velge fritt." Dette muliggjør at Han kjenner fremtiden, men kunnskap og viten forårsaker ikke noe i seg selv. Eksempelvis kan man tenke seg at man reiser frem i tid og ser resultatet av et politisk valg. Når man vender tilbake så vil ikke personens viten i seg selv forårsake noen endring. Det er fremdeles velgernes frie vilje som velger utfallet av valget. For mer utfyllende gjennomgang av Guds forutseende egenskaper se gjerne svenske CredoAkademin's mulige svar her, undervisning som Middle Knowledge eller Divine Foreknowledge and Human Freedom, intervjuer som Divine Foreknowledge, eller artikler som How Does God Foreknow Free Choices?. For en rask og grunnleggende forståelse anbefales denne.

Man finner nok ingen fasitsvar på spørsmål som dette, men heller ingen logisk selvmotsigelse mellom Guds eksistens og ondskap. Mennesket er nok bare ikke istand til å gripe dette helt (som ikke er så rart mtp hvor begrenset vi er ifht Gud). Man kan si at "en Gud jeg forstod fullt ut, og kjente i alt hans vesen, ville ikke lenger være noen Gud for meg. Da ville jeg være hans likemann". Ydmykhet er en dyd (skje din vilje). Historien om mannen Job fra bibelen tegner et slikt bilde. Gud forteller ikke Job hvorfor han gjennomgår så mye lidelse, men indikerer at kompleksiteten er for stor for Job til å forstå, og gir istedenfor Job grunn til å stole på Gud mens han gjennomgår lidelsen.
Ateisten Nietzsche er kjent for sitatet; "He who has a why to live can bear almost any how". Bibelen legger ikke skjul på eksistensen av ondskap (tvertimot er den helt åpen om den), men forteller at Gud er med oss i lidelsen - som Bjørn Eidsvåg synger: Eg ser du vil gi opp, men eg kan ikkje leva livet for deg. Du må leva det sjøl, men eg vil leva med deg....

Skal man istedenfor logisk selvmotsigelse si at det ikke er plausibelt at Gud eksisterer som følge av ondskap, så har man lignende problemer. Hvordan kan man posisjonere seg selv i Guds posisjon? Hvordan tallfester man noe man ikke har forutsetning for å si noe om? Når vi så ser at vi, med våre begrensede rammer, kan finne forskjellige mulige løsninger til disse spørsmålene så blir det viktigere å se nærmere på hva som er sannheten. Som bringer en tilbake til å se nærmere på de filosofiske gudsbevisene for å danne seg et bedre helhetsbilde ved å se på summen av argumenter som dette oppimot hva som peker for Guds eksistens. Man bør altså se på mer enn bare det ondes problem, og spørre den som hevder at Guds eksistens er usannsynlig det følgende; Usannsynlig relativt til hvilken bakgrunnsinformasjon?

Når man tenker på det onde så er det også lett å glemme det gode. Enkelte hevder at det kanskje er gode grunner for å tenke at det finnes en gud, men da er nok denne guden ond. Da får man en reversert utgave av "ondskapens problem"; man får altså et "godhetens problem" (og man får et problem med Gud som største tenkelig vesen). Det er veldig lett å tenke seg en absolutt ond eller ihvertfall mye verre verden. Som ville gitt mening om gud var ond og kunne utøve "allmektig ondskap" dagen lang. Altså har vi ikke bare "det ondes problem" for en god Gud, men tilsvarende "det godes problem" for en antatt ond gud. Verden er f.eks. ikke så ond at flertallet velger å ta sitt eget liv. De fleste synes å være sånn noenlunde tilfreds med tilværelsen. Uansett så er det opptil hvert enkelt menneske å respondere enten positivt eller negativt ifht Gud. Å bruke sin frie vilje til å ta ansvar for å ikke gjøre det onde, men velge å følge Guds vilje.

Idag er det mange filosofer som mener at det finnes et emosjonelt "ondskapens problem", mens den logiske selvmotsigelses-varianten anses løst - først og fremst av filosofen Alvin Plantinga. Det er også rimelig bred aksept for at det onde ikke usannsynliggjør Guds eksistens. Det vi "står igjen med" er mer om vi trenger en fullgod teodice (selve fasiten/sannheten som forklarer det hele fullt ut). Hvorfor skulle vi det og i hvor stor grad? Og hvorfor er de forklaringene som finnes for dårlige? Avslutningsvis i en debatt leste filosof og teolog William Lane Craig ifra et brev han hadde fått tilsendt. Som et 4. punkt i dette brevet skrev avsender følgende (oversatt til Norsk): Vi må vurdere muligheten for at vi overdriver vår oppfatning av ondskap på grunn av vår status som temporale mennesker. Hvis det ikke finnes noen Gud så ville mange ting ha vært svært viktig for oss. Naturligvis ville vi vurdert dødsfallet til en god mann, eller en god kvinne, som en absolutt tragedie fordi de har så mye å bidra med i denne verden. Tross alt - dette livet ville ha vært alt som er. Men la oss anta Guds perspektiv et øyeblikk. Han kan si noe sånt som dette (hvis jeg får være så dristig); "Døden? Hva med den? Så - din baby-datter døde før hun ble født. Gjett hva - hun er sammen med meg. Jeg mistet henne ikke i det ytre rom. Til slutt kommer du til å dø også. Jeg vet det gjør vondt, og fordi Jeg - Herren, elsker deg så mye - vil Jeg flytte himmel og jord hvis nødvendig for å gi deg den helbredelse du trenger så sårt. Og hvis du blir hos meg, vil du og din datter bli gjenforent. Og etter ca en million år eller så, vil dere se på hverandre og klø dere i hodet - og lure på hva alle tårene dreide seg om. Men for nå, se ting fra mitt perspektiv." Som konklusjon i sitt brev skrev han; Dr. Craig, det var min analyse for hvorfor Gud tillater det onde. Jeg er ingen teolog, skolert eller prest. Jeg er bare en kristen med et logisk sinn som er fornøyd med logiske svar. Kall meg grusom, klinisk eller Mr Spock, men jeg kan snakke siden den mistede baby-datteren som jeg nevnte tilhørte min kone og meg. Vi mistet henne i november 1995. Jeg er ikke fremmed for lidelse. Jeg er heller ikke fremmed for logikk, og jeg tror dette er roten til det ondes problem. Når ondskapen slår oss blir vi emosjonelle, og vi forventer emosjonelle svar. Filosofer er ikke noe annerledes - uavhengig av om navnet er Kant, Nietzsche eller Sartre. Når de lider ønsker de ikke en ligning som viser at 2 + 2 = 4. De ønsker å vite hvorfor. Når tragedien rammet vårt hjem, suspenderte Herren smerten lenge nok for meg til å se disse poengene. Min kone har forståelig nok lidd mer enn meg, men hun forstår disse grunnene hun også. Og med Guds hjelp vandrer hun også sammen med meg ved min side. Kanskje mitt argument ikke vil få plass i din neste bok, men en dag kan det kanskje hjelpe deg eller en venn når tiden kommer, og problemer melder seg. PS! Vi har nå en liten gutt som ble 2 i januar

Det er ikke bare kristen tro som trenger å besvare ondskap. Ondskap forsvinner jo ikke om man har et annet livssyn. Kristen tro forkynner at kjærligheten har overvunnet ondskapen. Sannheten setter fri. Rettferdigheten vil seire. Håpet er noe som er relevant i kristen tro (tro, håp og kjærlighet). Hvilket håp kan en ateist gi til den som ligger for døden? Eller til den som har mistet sitt barn?

"Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
For det som en gang var, er borte" - Bibelen: Johannes åpenbaring 21:4 (se også Jesaja 25:8)

En kanskje litt for kort og enkel måte å adressere dette på, men det får en ihvertfall til å begynne å tenke.	Denne videoen viser at det ikke er inkonsistens mellom ondskap og Guds eksistens utifra C.S. Lewis, samt Alvin Plantinga's filosofi.
Her illustreres en del poenger med raske og enkle svar.	Flere interessante diskusjoner omkring det moralske argument. Fra ca 12:40 adresseres ondskap direkte.
Noen korte tanker omkring Gud kan fortelle oss hvorfor han tillater ondskap og lidelse.	Noen korte tanker omkring hvorfor Gud skapte mennesker når han visste at noen ville avvise ham.
Er Guds allvitenhet / at Gud kjenner fremtiden et problem ? Hva er / hva vil det si... at Gud har Middle Knowledge?	Kan Gud forandre seg / endre mening ? (Mer om Guds allvitenhet )
Guds allvitenhet, forutvitenhet og den frie vilje	Guds allmektighet

Biologen Richard Deem har også laget en powerpoint presentasjon omkring naturlig ondskap (HTML versjon)